I forskriften for avfall §7 står det alle aktører som setter mer enn 1.000 kg emballasje på markedet årlig, må være medlem i et godkjent returselskap. Det finnes to godkjente returselskaper i Norge: Emballasjegjenvinning AS og Grønt Punkt Norge.

Grønt Punkt Norge har over 20 års erfaring med å samle inn og gjenvinne brukt emballasje og har 6.600 medlemsbedrifter. Årlig rapporterer Grønt Punkt Norge inn nøkkeltall til Miljødirektoratet for foregående år for sine medlemmer.

Dette utgjør cirka 85 prosent av de totale mengdene. For 2019 var tallene som følger:

Type	Antall tonn	Materialgjenvunnet	Energiutnyttet	Sum
Drikkekartong	19765	61,2 %	32.2%	93,4
Drikkekartong skole /barnehage	717	82,4%	15,1%	07,5%
Engangs drikkevare-emballasje i plast	4095	33,4%	55,2%	88,7%
All plastemballasje	129394	40,5%	59,5%	99,9%
Std plastemballasje Husholdning	84733	33,5%	66,4%	99,9 %
Plastemballasje næringsliv	44661	53,8%	46,2%	100%
Plast landbruk	13487	86,6%	0%	86,6%
EPS	7049	76,4%	8,8%	85,1%
Emballasjekartong	47362	50,3%	49,6%	99,9 %
Metallemballasje	14796	91,1%	0%	91.1%
Bølgepapp	224412	107%	–	107%*

* Tallene for bølgepapp er fra Norsk Resy.

Gjenvinning

Uavhengig av om emballasjen er en gjenbruksemballasje eller engangsemballasje, skal pakker/fyller – eller den som markedsfører emballasjen – forsikre seg om, og dokumentere, at minst en av følgende standarder oppfylles:

• Materialgjenvinning (ihht CEN 13430)
• Energigjenvinning (ihht CEN 13431)
• Kompostering (ihht CEN 13432)

Dette fordi all emballasje skal slutthåndteres en eller annen gang, og dermed må være egnet for minimum ett av gjenvinningssystemene.

I gjenbruksstandarden er det listet opp hvilke krav som stilles til emballasjen for at den skal kunne deklareres for gjenbruk. Denne standarden skal kun anvendes i forbindelse med emballasje som ifølge pakker/fyller kan gjenbrukes.

Det går også frem av standarden at pakker/fyller skal ha etablert egnede gjenbrukssystemer i det markedet hvor emballasjen skal benyttes, samt hvordan dette skal dokumenteres, noe som altså er nedfelt i Avfallsforskriften.

Energigjenvinning

CEN 13431 definerer hvilke spesifikke typer emballasje som omfattes av standarden, på bakgrunn av emballasjematerialets minstemål for brennbarhet. For andre emballasjetyper er det satt et krav til minimumsgrense for brennbarhet, og standarden forklarer metodene for hvordan brennbarhetsgraden kan beregnes.

Energigjenvinning fordrer at kravene til brennverdi oppfylles. For at energigjenvinning i et forbrenningssystem skal kunne optimeres, skal det teoretiske energioverskuddet ligge godt over null. Eksempler på materialer som tilfredsstiller standarden.

Emballasje som består av mer enn 50 prosent (regnet i vekt, ikke volum) organisk materiale, for eksempel tre, papp, papir og andre organiske fiber, er egnet for energigjenvinning. Disse materialtypene kan energigjenvinnes uten at det kreves spesielle vurderinger i hvert enkelt tilfelle.

Termer og definisjoner, eksempler

• Nedre brennverdi (Netto brennverdi)
  Term brukt i et mandat M 200 rev. 3 for netto brennverdi, som er definert i ISO 1928 og målt ved konstant volum.
• Nødvendig energi
  Energi som kreves for at reststoffene etter forbrenning av et materiale og overflødig luft skal varmes opp adiabatisk fra omgivelsestemperatur til en angitt sluttemperatur.
• Varmeutbytte
  Positiv differanse mellom energien som frigjøres ved forbrenning av et materiale, og Ha.
• Tilgjengelig termisk energi
  Andel av energien som frigjøres ved forbrenning i et virkelig industrisystem, som overføres til f.eks. dampkretsløpet i en kjele, dvs. den totale frigjorte energien minus varmetapene.
• Forbrenning
  Oksidasjonsreaksjon som dekker både forbrenning av organiske materialer og oksidasjon av metaller.
• Emballasjekomponent
  Del av emballasje som kan deles for hånd eller ved hjelp av enkle fysiske midler.

Kompostering

 

Standarden stiller ikke bare krav til et materiales bionedbrytningsevne og nedbrytningshastighet, men også til at det ikke må forekomme stoffer som kan påvirke avfallsbehandlingens effekt eller sluttproduktets kvalitet på en negativ måte.

I denne standarden spesifiseres krav og metoder for å bestemme kompostering og anaerob behandling av emballasje og emballasjematerialer med hensyn til fire egenskaper:

• Biologisk nedbrytning
• Nedbrytning gjennom biologisk behandling
• Innvirkning på den biologiske behandlingsprosessen
• Innvirkning på den ferdige kompostens kvalitet

Om en emballasje består av ulike komponenter, en del komposterbar og andre ikke-komposterbare deler, er emballasjen i sin helhet ikke komposterbar. Om komponentene derimot separeres for hånd uten problem kan de komposterbare komponentene behandles effektivt når de er separert fra de ikke-komposterbare komponentene.

Materialgjenvinning

 

En stor del av emballasjeproduktene er laget av returråvarer, og de fleste materialtypene er velegnet for materialgjenvinning. For glass- og fiberemballasje brukes 80-90 prosent av den brukte emballasjen om igjen til nye råvarer. Ved utnyttelse av brukt emballasje som råstoff får man også en betydelig forbedring av emballasjens miljøprofil.

Når man skal materialgjenvinne brukt emballasje, er det viktig at den er tom og lett å rengjøre. Rengjøringen bør fortrinnsvis gjøres av forbrukerne, men deler av den kan også foregå i sentrale vaskeceller i renseanlegg. Når man benytter brukt emballasje som råstoff til ny emballasjeproduksjon, kalles dette gjenvinning i ”lukket sløyfe”.

Alternativt kan man benytte den brukte emballasjen som råstoff til helt andre varetyper, som når brukt plastemballasje blir til nye fleecegensere. Når den brukte emballasjen ikke egner seg til materialgjenvinning, for eksempel fordi den er forurenset, kan den energigjenvinnes.

Flere materialslag har høy brennverdi, og dersom den brukte emballasjen ikke kan materialgjenvinnes, kan den utnyttes som brensel, enten i industrianlegg eller i avfallsforbrenningsanlegg med fjernvarmeanlegg. I dag utnyttes cirka 70 prosent av energien i de store, godkjente forbrenningsanleggene.

Miljøgevinstene kan være store dersom avfallet erstatter fossile brensler og dersom avfallet utnyttes i nærheten av der det oppstår. Uansett, en vesentlig del av den emballasjen som brukes kan gjenvinnes, og bidrar til en mer effektiv ressursutnyttelse og redusert uttak av jomfruelige råvarer.

Samtidig har det pågått en utvikling over flere år, hvor man skreddersyr emballasjeløsninger gjennom økende bruk av flere sjikt tynn emballasje av ulike materialer.

Innsamling og gjenvinning

Gjenvinning er bra, avfallsreduksjon er best. Emballasje er ikke noe produkt i seg selv. Den er en del av en logistikkprosess som har utviklet seg over tid. Dens viktigste oppgave er å hindre at produktene forringes eller ødelegges fra produsent og til forbruker.

Slik samfunnet har utviklet seg, har emballasjen overtatt plassen til mye av det matavfallet vi tidligere ikke fikk utnyttet. Det blir derfor feil når man nå ensidig fokuserer på emballasjeforbruket som en negativ faktor uten samtidig å trekke inn de mange ressursbevarende funksjoner emballasjen ivaretar gjennom hele emballeringskjeden.

Underemballering har ved undersøkelser vist seg å få dramatiske konsekvenser som gir mye større sløseri med ressurser enn noen prosent overemballering. Myndighetene har på sin side også klare helsemessige kriterier til de emballasjeløsninger om benyttes til næringsmidler.

I tillegg kommer en rekke forskrifter, lover og regler som må tilfredsstilles. Enkelte av disse gjør det for eksempel vanskelig å bruke materialer som er gjenvunnet til å produsere ny næringsmiddelemballasje. Hvis vi ser litt på utviklingen over tid vil vi se at emballasjematerialene har gjennomgått en rivende utvikling når det gjelder tykkelser, vekt, kombinasjoner og lignende.

Denne utviklingen er resultat av en knallhard konkurranse mellom materialene og innenfor industrien generelt. Det er ingen som ønsker å betale ekstra for noe som ikke har noen verdi i seg selv. Det kommer hele tiden nye emballasjeløsninger og materialalternativer på markedet. Gjenbruk eller ombruk av materialer er to sider av samme sak.