Bioplast vekker stor interesse, og spørsmålene var mange da Nordisk Bioplastforening besøkte Emballasjeforeningen på frokostseminar 23. mars.
Det var fullt hus og stort engasjement da Nordisk Bioplastförening presenterte sin virksomhet hos Emballasjeforeningen. Fire av de 33 medlemsbedriftene i den nordiske bioplastforeningen viste sine løsninger.
Mange kritiske spørsmål
Bjarne Högström, som er styremedlem i Nordisk Bioplastförening, åpnet med å argumentere for de gode grunnene for bioplast, som bedre utnyttelse av jordens ressurser og reduserte CO2-utslipp.
Det er likevel mange argumenter imot, som at bioplast er dyrere, at råvarene kommer fra dyrkbar mark som kunne vært brukt til matproduksjon, at plasten ikke er like sterk slik at man må bruke tykkere film for å beskytte mat og at barriereegenskapene ikke er gode nok.
Kan egentlig bioplast materialgjenvinnes? Tåler den like høy temperatur som fossil plast? Går den like godt i maskinene? Får matvarer like lang holdbarhet?
Bioplast krever ikke store landarealer
Högström forsøkte å svare på disse motargumentene.
– Dersom man erstatter all fossil plast med bioplast vil dette kreve kun 5-6 prosent av tilgjengelig landbruksareal, så dette er ikke noe godt argument. Bioplast vil nok alltid være dyrere enn fossil plast, men til gjengjeld får man en CO2-gevinst, kommenterte Högström.
Han innrømmet at bioplast ikke er like lett å materialgjenvinne som fossil plast, og at den helst bør gjenvinnes i eget hus.
Komposterbar bioplast som oppfyller kravene i EN 13432 blir til biomasse dersom den komposteres industrielt ved 60 graders varme. Den vil da defragmenteres og brytes ned, uten å gi fra seg forekomster av mikroplast.
Volumet av bioplast øker
Det er en forventet økning i volumet av bioplast på verdensbasis, mest på grunn av den store satsingen på Plant Bottle fra Coca-Cola. Ifølge Högström vil den reelle produksjonskapasiteten ligge på cirka 70-75 prosent av forventet volum.
Nordisk Bioplastförening kan dokumentere at bioplast har et lavere CO2-avtrykk enn fossil plast. Ved energigjenvinning gir bioplast et CO2-utslipp på cirka 0,11 kg/MJ, mens HDPE gir 0,46 kg.
Bjarne Högström er VD i FKuR som blant annet er europeisk distributør for Braskems grønne PE. Dette er en gjenvinnbar bioplast laget av sukkerrør og med nøyaktig samme egenskaper som fossilbasert PE.
Selskapet fører også Terralene, en biobasert grønn HDPE som er godkjent for næringsmidler og designet for sprøytestøping.
Kompositt erstatter halvparten av plasten
Scanfill har et annet konsept halvparten av plasten erstattes med mineralkompositter som er designet for forskjellige bruksområder og produksjonsmetoder.
– Densiteten påvirkes slik at materialet blir sterkere. Dermed kan tykkelsen gå ned, forklarte VD Oscar Hugoson. Han hevder også at produksjonen er raskere det kun er halve mengden plast som skal varmes opp.
– Dessuten blir prisen mer stabil, siden man fjerner halvparten av svingningene i markedet.
Hugoson fortalte også at materialet er gjenvinnbart, dersom gjenvinningsbedriftene kan tilpasse separeringen. Materialet kan detekteres i NIR-sorteringsanlegg og separeres på densitet.
Men: – Materialet tåler mindre varme enn tradisjonell plast og kan ikke brukes i mikrobølgeovn.
Det er også usikkert om dette materialet tåler stabling i høyden uten å øke materialmengden.
Med egg som forbilde
GAIA bruker egg som forbilde når de lager sin bioplast av sukkerrør og kalk (kalsiumkarbonat), kalt Bio-dolomer. Målet er å kun bruke lokale råvarer fra Skåne på sikt. Materialet er fornybart og nedbrytbart, men foreløpig ikke gjenvinnbart.
– For at det skal brytes ned er vi avhengig av industriell kompostering, men det tar da bare noen måneder før det er borte, sa Jan Boberg, selger i GAIA.
Problemet med kompostering er da heller ikke tidsbruken, men at det ikke finnes noen innsamlingsordning for plast som skal komposteres i Norge. Per i dag vil man ikke ha nedbrytbar plast verken i plastretur eller matkompost, da dette ødelegger gjenvinnbarheten.
Men Moberg kunne fortelle at selskapet har fått ordre på plastbæreposer fra den svenske dagligvarekjeden ICA. – Disse posene er sterkere enn de vanlig på grunn av kalken, sa han.
Samarbeid med Novamont
Det mest internasjonale firmaet som deltok var BioBag, som ble startet i Rognan i Norge og har sitt hovedkontor i Askim. Selskapet har produsert nedbrytbar plast i samarbeid med Novamont siden slutten av 90-tallet.
Nå er de tilstede i 18 land og har produksjon i fem.
– Novamonts produkter brytes ned i løpet av ett til to år, men vi ønsker ikke at de skal kastes i naturen. Vi ønsker at de skal erstatte fossil plast fordi det er en knapp ressurs, sa adm.dir Rolf Rennesvik.
BioBag produserer blant annet hundeposer av fornybare råvare, samt fruktposer, plastfolie, bæreposer og landbruksplast. Selskapet forsker på komposterbar barriereemballasje.
Viktig med kunnskap
Christoffer Back Vestli, seniorrådgiver, seksjon for avfall og gjenvinning i Miljødirektoratet, er glad for alle tiltak som øker kunnskapen om bioplast.
– Det er viktig å bringe kunnskap om plast på banen, da man vet lite om de totale miljøeffektene av bioplast. Det er fint å se at bransjen reiser spørsmål om materialgjenvinning, og dermed viser at de er forberedt på de kommende kravene fra EU, sier Back Vestli.
I tillegg til krav om økt materialgjenvinning, vurderes det nye regler for bruk av plastbæreposer i Norge. Som en gjennomføring av EUs direktiv om bruk av plastbæreposer anbefaler Miljødirektoratet at det innføres en avgift på lette plastbæreposer.
Hensikten med direktivet er å redusere forsøpling på land og i det marine miljøet, noe som er et stort internasjonalt problem.
Norge må følge EU-direktivet
EUs direktiv om bruk av lette plastbæreposer pålegger medlemslandene å oppnå en vedvarende reduksjon i bruk av plastbæreposer. Dette kan gjøres ved å sette et tak for hvor mange poser som kan brukes, eller å innføre virkemidler som sikrer at posen ikke gis ut gratis.
– Vi vet at mange av de 180 plastbæreposene som brukes per innbygger i Norge blir brukt til å emballere avfall. Våre vurderinger av miljøkonsekvensene tilsier at det ikke vil være hensiktsmessig å innføre kvantifiserte mål i Norge.
– Da måtte nemlig antall bæreposer reduseres til 45 plastbæreposer per år innen utgangen av 2025.
Anbefaler at det innføres avgift
Likevel havner også noen av de norske plastposene i naturen.
– Vi har derfor anbefalt at Klima- og miljødepartementet innfører en avgift som sikrer at alle poser har en pris overfor forbrukerne, sier han.
Miljødirektoratet anbefaler at avgiften pålegges produsent/importør av plastbæreposer og at det inngår krav om at denne skal inngå i prisen til forbruker. Inntektene fra avgiften vil tilfalle staten.
– Dersom det ikke vurderes som aktuelt å innføre en avgift, anbefaler vi å gjennomføre direktivet ved å forskriftsfeste en plikt til å ta betalt for posene, sier Christoffer Back Vestli.
Miljødirektoratet tror imidlertid at en forskrift i mindre grad vil føre til at Norge oppnår målet med direktivet, da de mener at forskriftsløsningen vil fungere som en minstepris som overstiger kostnadene ved innkjøp. Dermed vil handelen tjene på økt salg.
Grønt Punkt Norge har et annet syn
– Vi syns avgift er et uforholdsmessig virkemiddel med tanke på at norske plastbæreposer ikke utgjør noe vesentlig miljøproblem, sier Eirik Oland, Head of External Affairs i Grønt Punkt Norge.
Han påpeker at den avgiften Miljødirektoratet foreslår er vesentlig høyere enn det som er tilfelle i Danmark.
– Norske bæreposer brukes som regel to ganger, og det er en ressurseffektiv måte å bruke posene på. I tillegg har mange av plastposene et stort innslag av regranulat, så de bidrar også til en sirkulær økonomi, sier Eirik Oland.