Utviklingen innen trykk og merking av emballasje påvirkes av flere parallelle faktorer. Bransjen preges av økte krav til bærekraft og miljøhensyn, behov for sporbarhet i logistikk, krav til kvalitetssikring og raskere omstilling, samt økt konkurranse og mindre opplag.
Ved trykk på emballasje er det avgjørende å sikre at trykkfarger ikke smitter av eller migrerer til produktet. Samtidig må krav til lesbarhet, sveisbarhet, økonomi, design, overflateegenskaper og miljø ivaretas. Utviklingen går generelt i retning av økt fargebruk, mer avansert overflatebehandling og større variasjon i trykkmetoder.
Hovedprinsipper for emballasjetrykk
Det finnes fem hovedprinsipper for trykk på emballasje:
- digitaltrykk
- dyptrykk
- flexotrykk
- offset
- silketrykk
Valg av trykkmetode avhenger blant annet av emballasjetype, opplag, krav til kvalitet, materialvalg og økonomi.
Digitaltrykk i emballasjeindustrien
Behovet for trykte emballasjeløsninger vokser i takt med befolknings- og velstandsutviklingen, til tross for redusert etterspørsel etter tradisjonelle trykksaker. Digitaltrykk har derfor fått en stadig større rolle i emballasjeindustrien.
Utviklingen innen digitaltrykk kan betegnes som teknologisk omveltende, med mange nye aktører og høy konkurranse. Digitaltrykk benyttes særlig der det er behov for korte opplag, variabel informasjon og rask omstilling.
Vanlige teknologier
- blekkstråleteknologi
- elektrostatisk laserprint-teknologi
Systemene kan trykke både i RGB og CMYK, avhengig av løsning og bruksområde.
Typiske produkter
- etiketter
- print-on-demand-løsninger
- smalbane fleksibel emballasje
- kartongemballasje
- bølgepapp
- aluminiumsbokser
Bransjer med høy bruk av digitaltrykk
- farmasi og kosmetikk
- kontraktpakkerier
- næringsmiddelindustri
Bruken av digitaltrykk øker og skjer i stor grad på bekostning av konvensjonelle trykkmetoder.
Andre trykkmetoder
I tillegg til de mest brukte hovedmetodene finnes flere spesialiserte teknikker:
- Tørroffset (letterset)
En indirekte høytrykksmetode der alle farger avsettes på en duk før trykket overføres til substratet i én operasjon. - Tampongtrykk
En offsetbasert metode med myk gummiform, egnet for ujevne og tredimensjonale overflater. - Heat-transfer og folietrykk
Metoder der varme benyttes for å overføre farge eller folie til emballasjen. - Inkjet-merking
Brukes i stor grad til koding, merking og variabel informasjon, men også til digitaltrykk av etiketter, smalbane fleksibel emballasje og esker.
Etiketteringsløsninger
Ulike etiketteringsmetoder har ulike egenskaper og konsekvenser for materialgjenvinning:
- Selvklebende etiketter
Påføres i bane, men lim og etikettmateriale kan gjøre gjenvinning mer krevende. - Våtetiketter
Appliseres med vann, og kan også være utfordrende i gjenvinningsprosesser. - Trykkfølsomme etiketter
Krever ofte flammebehandling av emballasjen før og etter påføring. - IML (In-mould labeling)
Etiketten støpes inn i emballasjen under produksjon og krever ikke etterbehandling. - Shrink sleeves
Krympehylser som påføres rundt emballasjen. Disse krever spesialutstyr og kan være krevende å materialgjenvinne. - Kasjering
Fortrykt materiale, ofte offsettrykt, limes på bølgepapp og benyttes til emballasje med høye krav til utseende.
Originaler, repro og fargesystemer
Alle trykkmetoder tar utgangspunkt i digitale filer, selv om selve trykkprosessen varierer.
Fargesystemer
- Rene farger
Defineres gjennom fargeskalaer som Pantone (PMS). - Firefargetrykk
Bygges opp av cyan, magenta, gul og sort (CMYK). I digitale systemer kan også RGB benyttes. - Kombinasjon av firefarge og rene farger
Benyttes der enkelte farger krever ekstra presisjon.
Fargeprøver og referanser bør oppbevares mørkt og fornyes regelmessig, normalt hvert tredje år. Fargeavvik kan oppstå som følge av trykkmetode, materialvalg, overflate, bakgrunn og materialets opasitet.
Raster benyttes for å gjengi toner og forløpninger i konvensjonelle trykkmetoder. Digitaltrykk skiller seg ut ved å ikke være avhengig av tradisjonell rasterstruktur.
Originalmateriale og prøvetrykk
Originaler består i dag hovedsakelig av elektronisk materiale som bilder, tekst, illustrasjoner og fargeflater. Trykkgrunnlaget må tilpasses den aktuelle trykkmetoden og substratet.
Når samme design skal brukes på ulike emballasjetyper eller trykkmetoder, må det tas hensyn til forskjeller i oppløsning, fargegjengivelse og detaljnivå. Ikke alle farger kan gjengis likt i alle trykkmetoder. Offset gir generelt det bredeste fargerommet.
Prøvetrykk er ofte digitale utskrifter og gir kun en indikasjon på sluttresultatet. Eksakt samsvar med produksjonstrykk kan sjelden forventes. Fargevurdering bør alltid skje under standardiserte lysforhold, helst med fullspekterlys.
Trykking av varekoder
Ved trykking av strekkoder og andre maskinlesbare koder må det tas hensyn til:
- strektykkelse og størrelse
- kontrast mellom kode og bakgrunn
- fargevalg
Ikke alle farger og bakgrunner er egnet. Emballasjeprodusenten har ansvar for at kodene er lesbare gjennom hele emballasjens levetid.
Oversikt over hovedtrykkmetoder og bruksområder
- Dyptrykk
Egnet for store opplag av fleksibel emballasje, folier og laminater. Gir høy kvalitet, men har kostbare trykkformer. - Flexotrykk
Brukes mye til fleksibel emballasje, kartong, bølgepapp og etiketter. Gir transparente farger og høy produksjonshastighet. - Offset
Benyttes til kartong, metall og våtetiketter. Gir høy detaljrikdom og presis fargegjengivelse. - Silketrykk
Egnet for ujevne overflater, glass, metall og formede produkter. Gir høy fargetetthet og overflateeffekt. - Tørroffset
Brukes til sylindriske og koniske former som bokser, begre og tuber. - Digitaltrykk
Brukes til etiketter, kartong, bølgepapp, fleksibel emballasje og beholdere der fleksibilitet og korte opplag er viktig.