Behovet for å beskytte, bevare og transportere varer er like gammelt som mennesket selv. Allerede for 6–7000 år siden brukte mennesker naturlige materialer som dyremager, leirkrukker og palmeblader for å pakke inn og lagre mat. Industriell produksjon av glassemballasje startet i Norge på 1700-tallet, og de siste tiårene har emballasjen utviklet seg i takt med teknologi, handel og samfunnets behov.
Selv om hensynet til produktets holdbarhet og beskyttelse alltid har vært grunnleggende, har emballasjen også hatt en viktig rolle i markedsføring og produktpresentasjon. Design, materialvalg og trykkmetoder brukes for å tiltrekke seg kunder, samtidig som produsentene må ta hensyn til miljø, kostnader og funksjonalitet.
I dag stilles det stadig strengere krav til hvordan emballasje utformes og brukes. Nye EU-direktiver krever høyere grad av materialgjenvinning, og plaststrategien fra 2018 legger vekt på at emballasje skal designes for sirkulær økonomi. Norske myndigheter følger opp med tiltak for å redusere engangsplast og fremme gjenbrukbare og resirkulerbare løsninger.
Det er også strenge krav til emballasje som er i kontakt med mat. Alle som setter slik emballasje på markedet, må dokumentere at materialene oppfyller gjeldende regelverk. Mange plasttyper er godkjent for matkontakt, mens fiberbasert emballasje som regel må ha et plastbelegg for å tåle direkte kontakt.
Utviklingen av nye materialer, teknologier og regelverk gjør at emballasjefaget stadig endrer seg. I dag handler god emballering om å finne løsninger som ivaretar produktet, forbrukeren og miljøet – samtidig.