Mat i plast
Bør du være bekymret?
Finnes det gift i plastemballasje i skadelige mengder?
Mat i plast – bør du være bekymret?
En ny norsk dokumentarserie på NRK sår frykt rundt plastemballasje
Tekst: Marija Cabuskina
marija@emballasjeforeningen.no
Dokumentarserien «Plasthavet» med Kenneth Bruvik i spissen har gått sin seiersgang på NRK. Med sine fascinerende bilder av insekter som bygger hus i mikroplast, og norske strender oversvømt av garnrester retter serien oppmerksomheten mot et problem som vi alle er opptatt av: plastforsøpling. Det er positivt at NRK setter søkelys på plastavfallet på avveie, og bidrar til at flere rydder etter seg etter å ha sett serien.
Vi vet alle at plastforsøpling ødelegger naturen, men kan selve plasten vi pakker maten vår i være farlig for helsen vår? I episode 3, «Konsekvensene», går serieskaperne løs på plastemballasje og hvorvidt den er trygg for oss forbrukerne. Programlederen Kenneth Bruvik oppsøker forskere fra NTNU og konkluderer med at det er mange ulike farer ved plastemballasje – og noen av disse farene vet vi for lite om. Han er ydmyk og innrømmer at ingen av studiene han viser til i serien, handler om forsøk på dyr. Serieskaperne understreker at funnene «in vitro» kan ikke si noe direkte om effekter på levende organismer. Det er bra og ryddig journalistikk, men klarer Bruvik å holde seg til den standarden hele veien?
Forskere fra Norner har et annet syn på det
Norner, Norges ledende forskningsinstitutt innen plast og plastemballasje, har kommentert påstandene som kommer frem i episoden, spesielt når det gjelder en NTNU-studie presentert av forsker Martin Wagner. Utgangspunktet til dette studiet er at forskerne tar ulike plastartikler, blant annet brukt plastemballasje, legger dem i vann over flere døgn og så konstaterer hvilke stoffer som har lekket ut ved hjelp av veldig sensitive verktøy.
Noen av stoffene kommer fra produktrestene
Det høres ut som en grei måte å finne ut hvorvidt plastemballasje inneholder noen giftstoffer som kan lekke ut i naturen hvis plasten kommer på avvei. Utfordringen med denne metoden, påpeker Norner-kontaktene våre, er at det er vanskelig å få vasket av alle de mikroskopiske restene — og at verktøyet er så sensitivt at det registrerer dem også.
-Vi har sett at noen av «kjemikaliene» og «giftstoffene» de rapporterer faktisk kommer fra emballasjeinnholdet selv, f.eks. fra juice, hårbalsam, etc., sier Ole Jan Myhre på vegne av Norner.
Det er klart at det finnes kjemikalier i kosmetikkprodukter som ikke egner seg spesielt godt for å spise, men påstanden om at alt som lekker ut av emballasjen, er noe som er tilsatt til selve plasten, medfører ikke riktighet.
Det er god kontroll på tilsetningsstoffer
Hvorfor avsløres giftstoffene på denne måten? Ville det ikke vært mer naturlig å spørre en emballasjeprodusent om å fremvise en liste over alt de tilsetter emballasjen sin? Martin Wagner påstår at hvert produkt lekker titusener av ulike stoffer, og noen av disse stoffene forblir ukjente – selv for forskernee med de mest sensitive verktøyene. Det er ikke rart at programlederen konkluderer med at han synes det er skremmende og fastslår at vi mennesker ikke har kontroll på hva vi tilsetter i emballasjen vår.
Sannheten er at vi har god kontroll på hva som tilsettes plasten. Både i Norge og i EU-land lager man plastemballasje i henhold til et felles regelverk som sørger for at alt som tilsettes, er trygt for helse og miljø. Dette gjelder spesielt for plasten som skal være i kontakt med maten. Hvilke stoffer som er lov å tilsette plasten, kontrolleres av en nasjonal forskrift, matkontaktforskriften, som tar utgangspunkt i EU-direktivet No 1935/2004. Disse reglene er forankret i kontinuerlig forskning gjort av den europeiske matsikkerhetsmyndigheten EFSA, og reglene oppdateres stadig i samsvar med nye funn. Den eneste kilden for ukjente stoffer er de såkalte NIAS – utilsiktede stoffer.
– Tematikken rundt Non-Intentionally Added Substances (NIAS) er på dagsorden både for industri og EU, og vi har mye erfaring med både NIAS og aktuelle tilsatsstoffer til plast, legger Myhre til.
Forvirring rundt plasttyper
Vi blir fortalt av Wagner i serien at forskerne har sammenlignet antall giftstoffer i de ulike plastmaterialene og kommet fram til at antallet ikke henger sammen med plasttypen. Noen artikler de har testet, hadde mange ulike stoffer, andre artikler hadde lite – og dette var til tross for at artiklene var laget av samme materiale. Det er ekstremt forvirrende for en forbruker å høre at ingen plasttyper er trygge. Konklusjonen til programlederen blir at vi gambler med helsa vår hver gang vi spiser noe som er emballert i plast. Norner-forskerne synes det er en underlig vinkling.
– Her generaliseres forskningsfunnene til å gjelde plast for matkontakt. I den omtalte studien har de blant annet testet på polyuretan som ikke er tiltenkt kontakt med mat eller hud. Vi har gått gjennom stoffene de fant i matemballasje, og alle disse stoffene står på EUs godkjent-liste, sier Myhre.
Det ville gitt mer mening om forskeren i «Plasthavet» brukte den samme inndelingen som emballasjebransjen bruker, og kunne uttale seg om hvorvidt polyetylen for matkontakt var forskjellig for polyetylen som er laget for produkter som ikke skal være i kontakt med maten. Dette perspektivet mangler, og seeren får en vag ide om at emballasjeprodusentene tilsetter ulike rare stoffer over en lav sko.
Konsentrasjon ikke likegyldig
Forskningsprosjektet som «Plasthavet» omtaler, fokuserer på å måle forekomsten av ulike stoffer i plastartikler. Det betyr at metoden de bruker, kan ikke si noe om konsentrasjonen av disse stoffene. Kan det være et problem? Er det ikke nok å vite at det ene produktet inneholdte giftige stoffer? Spiller vel ingen rolle hvor mye gift det er når det først er funnet gift?
Våre eksperter fra Norner er dypt uenige. Konsentrasjonen er en viktig faktor når myndighetene i Norge og EU bestemmer hva som er lov og ikke lov å bruke. Hvert stoff som kan skade helsen, testes for å finne ut hvilken konsentrasjon som utløser den farlige effekten. Så settes de tillatte grensene langt under denne konsentrasjonen for at det ikke skal være noe tvil om at emballasjen som kommer i kontakt med maten, er trygg for mennesker.
Typisk for disse grensene er at de settes til noen milligram per kilo mat. Her snakker vi milliarddeler! Hvis denne emballasjen havner på avveie, ligger i vann og skiller ut giftstoffer, snakker vi noen småmengder i forhold til verdenshavet. Vi skal selvfølgelig ikke undervurdere den enorme belastningen vi påfører miljøet ved all vår aktivitet, blant annen emballasjeproduksjon. Men vi kan slå fast at produsentene er bevisst på konsentrasjonen og har strenge grenser å forholde seg til når det gjelder matemballasje.
Er det farlig å spise av plastemballasje?
Det er viktig å huske at emballasjens funksjon er å bevare produktet under transport, forlenge holdbarheten og fortelle oss forbrukere hva som er inni. Emballasjebransjen jobber hardt med å erstatte plast med andre materialer som er mer bærekraftige, sånn som kartong og papp, der det er hensiktsmessig. Det er dessverre en prosess som kan ta lang tid, ikke minst fordi det tar tid å endre forbrukervaner. Noen av oss er klare for kartonger med sjampo og legger løsvektsgrønnsaker i en medbrakt hjemmestrikket pose. Andre trenger å inspisere baguetten sin gjennom et plastvindu. Det er ulike hensyn produsentene må ta når de utvikler ny emballasje. Og ett av de viktigste hensynene er trygghet, noe som er forankret i regelverket som absolutt alle plastprodusentene i EU og EØS må forholde seg til.
Vi lever i en komplisert verden hvor vi hele tiden kommer i kontakt med nye oppfinnelser. Det kan være mye for en vanlig forbruker å ta innover seg. Mange har mistet tillitten til store produsenter og internasjonale instanser som EU. Vi blir bombardert av ny informasjon som kritiserer måten vi lever på og stadig gir oss tips om hvordan vi kan forbedre oss. Vi klarer ikke å gå i detalj på hver eneste innovasjon, for ingen av oss klarer å tilegne seg fagkunnskap på absolutt alle felt.
Det er viktig å huske at for hver ny oppfinnelse, for hvert nytt stoff som settes ut på forbrukermarkedet så finnes det en lang prosess med forskning, godkjenning, regulering og kontinuerlig kvalitetskontroll. Forskningen står heller ikke på stedet hvil, og hver gang det kommer nye forskningsresultater, så kommer andre forskere på banen for å se om de kan oppnå de samme resultatene. Etter hvert blir de nye resultatene godkjent eller forkastet.
«Plasthavet» er en viktig serie som forhåpentligvis inspirerer seerne til å rydde strender og plukke etter seg. Når det kommer til deres omtale av helseaspekter ved plastemballasje, kunne den trengt litt flere nyanser.
Annonser:
